Jeg har ikke coachingutdannelse og jeg vil ikke ha det.

Det er en innrømmelse som både er helt sann og ekte og som jeg er tro mot, og som har vært en stor brems for meg. Frykten for at "alle" skal spørre meg hva slags utdannelse jeg har og så ikke ville jobbe med meg når jeg svarer at jeg ikke har det, har gjort at jeg har holdt tilbake så jævla mye.

Dette er grunnen til at jeg ikke vil ha coachingutdannelse: Alle coachingutdannelser er noen andres systemer hvor man lærer å følge noen andres oppskrift for hva som er riktig behandling og forståelse.

Hvis du kjenner meg bare bittelitt vet du at jeg er skikkelig allergisk mot systemer, andres sannheter og tanker om at "dette er den riktige måten å gjøre det på".

Det kjennes ofte ut som jeg er i opprør mot hele jævla verden. Patriarkatet, samfunnsstrukturene, religion, kjønnsrollemønstre, spirituelle sannheter og måten psykiatrien og coachingretninger forstår mennesket. Jeg har en enormt sterk indre radar som gjennomskuer hvordan vi holdes nede, til og med av ting som hevdes å være helende og utviklende (moderne alternativ spiritualitet, jeg ser på deg) og jeg klarer bare ikke å lene meg inn i noe som skepsisen min har pirket borti.

Dette har jeg lært i løpet av de siste åra, hvor jeg har stått med ett bein ute i verden og tilbudt mine tjenester som samtalepartner og spirituell veileder, og ett bein godt plantet på innsiden av døra - klar til å når som helst snu og rømme inn i glemselen: De rette folka finner meg. Hey, de riktigste av de riktige får til og med beskjed av sine guider om å søke mine tjenester og min innsikt. Og de riktige folka får en helt ny opplevelse av seg sjøl gjennom å jobbe med meg.

Min oppgave nå er å stole på at de riktige folka kommer til å fortsette å finne meg. Og når de gjør det, da er jeg her.

✨

En ting til, i klartekst, i tilfelle du har lagt noe inn i teksten som ikke er der: Jeg sier ikke at coachingutdannelse er en dårlig ting. Det er bare ikke for meg. Og det er noe av det fine, ikke sant, at vi er så forskjellige og kan tilby forskjellige tjenester og opplevelser til folka våre. For der noen trenger akkurat det du har å tilby så er det noen andre som trenger det jeg har å tilby.

En del av meg skulle ønske jeg kunne finne en retning, ta en utdannelse, få det diplomet som sier at jeg er godkjent. At jeg er god nok til å hjelpe andre. Men det går bare ikke og etter å ha snust på den ene retningen etter den andre har jeg gitt opp. Jeg må tåle å stå i det å være hun som ikke vil og ikke kan og så tørre å tilby det jeg er god på uten det arket å vise til som sier at jeg har fått tillatelse av noen andre til å gjøre det gudene har skapt meg til å gjøre helt naturlig.

Og det er derfor jeg deler dette, med et lett blaff av sommerfugler i magen. Jeg gjør det for å stå for den jeg er og valgene jeg tar som en følge av det. Og for å ta hull på den verkebyllen av frykt som sier at ingen kommer til å velge meg hvis jeg ikke har et diplom på veggen. Nå har jeg sagt det sjæl. Jeg har ikke coachingutdannelse og jeg vil ikke ha det.

Jeg gjør det også for deg som føler det på samme måten (for jeg er garantert ikke den eneste). Du som sitter fast i tanken om at du må ha den sertifiseringen før du kan gjøre det du brenner for og det du kjenner at du er her for å gjøre. Jeg går foran og viser at vi ikke trenger å være med på utdanningspresset. Ikke alltid.