Det er utrolig hvor mørkt det er når det er mørkt. Og det er utrolig hvor usynlig ting er i mørket. Og plutselig en dag er lyset der og belyser det vi ikke så i går. Vi vet at lyset har kommet gradvis, men likevel. Det oppleves ikke sånn, det oppleves plutselig. En dag er det lyst nok og dagslyset treffer et punkt som ikke har vært ordentlig opplyst på flere måneder.

Forlatt spindelvev henger dekket av grå støvlag i krokene i taket. Jeg kunne ha sverget på at de ikke var der i går, men de var de selvfølgelig. Spindelvev blir ikke dekket av så mye støv over natta. Første tanke ved oppdagelsen av spindelvev oppunder taket i tre rom på to dager fyller meg først med undring. Hvor mange skapninger deler jeg hjem med? Den neste tanken er knyttet til skam. Hvor mange har jeg hatt på besøk siden i høst som har sett det jeg ikke har sett og tenkt sitt om min renslighet og evne til å ta vare på hjemmet mitt? Så blir jeg sint. Det er kondisjoneringen som snakker og jeg hater at jeg har blitt kondisjonert til å knytte verdien min til husarbeid.

Én eneste gang har farmor grått av glede og stolthet over noe jeg har gjort (som jeg vet om). Det vidunderlige jeg hadde gjort for å fremkalle tårene? Jeg hadde vasket taket på kjøkkenet. Jeg husker at jeg syns at reaksjonen var merkelig. Det var da ikke noe å få så stor reaksjon av? Men det ga meg også en ekkel bismak, som om det var noe i det som ikke var helt bra. Først flere år senere klarte jeg å sette fingeren på det. Jeg har vokst opp med å få ros for ting jeg har gjort som har kunnet komme en mann til gode, og det har egentlig aldri tatt slutt. Hvis jeg har bakt en kake, vasket bak do, ryddet i en skuff eller vasket og brettet klær til i flere husholdningen enn meg selv så har det alltid vanket kommentarer om at jeg er et godt kjerringemne. En god liten konemor som tenker på andre og gjør ting for dem. En som står til tjeneste. En som skyver seg selv og egne behov unna for andre, alltid.

Jeg tror ikke at de som har kalt meg et godt kjerringemne og tilsvarende ting gjennom livet har ment å kondisjonere meg til å forsake meg selv. De har sett ting de har satt pris på ut ifra sin egen kondisjonering og forståelse av livet, relasjoner og samfunnet. De har ganske enkelt prøvd å gi meg komplimenter og oppmuntre meg inn på en vei de tror er bra for meg. For alle kvinner. Og at når farmor gråt av glede fordi at jeg hadde vasket kjøkkentaket, så sier det så uendelige mye mer om hvordan hun var kondisjonert til å tro at kvinner som setter sin stolthet i å være en god husmor er gode mennesker, enn hva det sier om meg.

Det er bare det da, at jeg er en som gjennomskuer ting. Ikke nødvendigvis med en gang, men før eller siden ser jeg det som ligger bak. Jeg ser at det er trossystemer skapt av kondisjonering og at kondisjoneringen er skapt av systemet og at systemet har to navn: Patriarkatet og Kapitalisme. Jeg ser uskylden i dem som ikke har gjennomskuet det. Og jeg ser min egen trang til å gjøre opprør mot systemet, alltid.

Er det lurt å ta vare på hjemmet sitt? Ja, absolutt. Et hjem som blir tatt vare på forfaller uendelig mye saktere enn ett som ikke blir tatt vare på. Rengjøring er en essensiell del av det. Hvem har ansvar for å ta vare på hjemmet? Alle som bor i det, punktum. Har jeg nå indre motstand mot å ta ansvaret og bare fjerne spindelvevet i taket? Ja! Jeg vil ikke være et godt kjerringemne. Jeg vil ikke være den dama. Det byr meg imot å være den dama. (Og hvorfor kan ikke bare han jeg bor sammen med gjøre det?) Og samtidig vil jeg ta vare på hjemmet mitt. Fordi jeg tross alt trives uendelig mye bedre i rene og ryddige omgivelser enn i rot og møkk. Og fordi jeg er glad i huset og liker å ta vare på henne.

Alt dette fordi jeg i løpet av et par dager har funnet spindelvev i krokene i taket i tre forskjellige rom. Etterpå skal jeg ta en runde med støvkosten. Helt og fullt for min egen skyld. Og for huset.