Se videoen, les teksten, eller begge deler.

Du kan også se denne videoen på YouTube, ved å klikke her.

Drømmen: Tre ut av skyggene

Noen drømmer har større betydning enn andre. Du kjenner det umiddelbart idet du våkner. Eller kanskje allerede mens du drømmer. Det er ikke sikkert handlingen i drømmen er så oppsiktsvekkende, men den indre visdommen din vet at noe dypere har blitt formidlet av underbevisstheten i løpet av natten.

Det er deilig de gangene betydningen står klart for deg med det samme, men ofte tar det litt tid og du må kanskje gå noen runder før du oppfatter hva drømmen betyr på et dypere nivå. Kanskje kommer den samme drømmen, eller drømmer med samme tema, tilbake igjen og igjen over flere år før du finner ut hva den prøver å fortelle deg.

Jeg husker fremdeles den første gangen jeg opplevde en visshet om at drømmen jeg våknet fra hadde en dypere betydning, og at den fortalte meg en større sannhet enn det skumle marerittet jeg hadde vært fanget i. Jeg var vel 8 - 10 år gammel og i drømmen tok det elektriske anlegget i den gamle familiehytta vår fyr. Det var spesifikt ledningene som begynte å gnistre og satte fyr på hytta så den begynte å brenne.

Da jeg våknet satt drømmen i meg som en klump med seig, kald grøt i magen. Og selv så ung jeg var så visste jeg at drømmen handlet om noe mer. Om meg og om hvordan mennesker fungerer. Det elektriske anlegget, ledningene og kablene som lå langs listverket i den gamle hytta, er sinnet og følelsene våre. Hytta er kroppene våre. Ledningene som gnistrer, tar fyr og brenner ned hytta er konsekvensen av å ikke ta vare på vår mentale og emosjonelle helse.

Hvor mange av oss har vel ikke tatt fyr én eller flere ganger i løpet av livet fordi vi ikke har prioritert vår mentale og emosjonelle helse? Den drømmen var virkelig et perfekt bilde på utbrenthet.

Siden den gang har jeg hatt mange symbolske drømmer. Store og små. Innsikter og dype sannheter, både om meg selv og menneskets natur. Sannheter bak sannheter og hvordan ting egentlig henger sammen. For et par uker siden hadde jeg nok en symbolsk drøm og den vil jeg dele med deg.

Drømmen

En stor eng i et skogholt. En gammel, falleferdig låve og et like gammelt og falleferdig skjul står i utkanten av enga. Det er dagtid og jeg er der alene. Jeg hører noen komme gående mellom låven og skogen. To mannsstemmer og hurtige nordmann-på-tur-skritt. Jeg vil ikke snakke med noen og jeg vet ikke om jeg er trygg, så jeg gjemmer i skjulet, bak noen store vedstubber. Vandrerne går forbi og forsvinner.

Jeg sovnet visst i skjulet, for når jeg åpner øynene er det kveld. Jeg hører at det er masse liv på enga, og når jeg stikker hodet ut fra skjulet ser jeg at enga er som en varm sommerkveld i Sofienbergparken. Store og små grupper med mennesker sitter spredt utover på piknik-pledd og koser seg. Noen synger og spiller. Noen sitter i dyp samtale. I midten av enga er et bål og der sitter en mann jeg kjenner sammen med noen av sine venner. Alle er opptatt med seg og sine.

Jeg vil ikke prate med dem. Jeg vil ikke at de skal se meg. Jeg vil være alene, i min egen boble, adskilt fra resten av menneskeheten. Det er bare det at kjolen, skoene og veska mi ligger på den andre siden av enga, akkurat der stien hjem begynner. Jeg har kun på meg truse, den er hvit med små blå blomster.

Jeg står der i de mørke skyggene fra skjulet og vurderer situasjonen. Herfra kan jeg gå gjennom enga og garantert bli sett av de fleste som sitter der, rett og slett fordi bevegelse tiltrekker seg oppmerksomhet. Jeg ser for meg hvordan jeg går gjennom, med hendene over brystene, hastig og uten å møte et eneste blikk. Ukomfortabel. Jeg kan velge å snike meg rundt enga, holde meg i skogen og håpe at ingen ser meg før jeg kommer meg til kjolen min. Jeg kan kanskje krabbe ut av skogen, og kle på meg sittende, så færrest mulig ser meg. Skogen er veldig mørk. Mørket i seg selv plager meg ikke, men jeg har ikke sko på og ser for meg hvordan småstein og kvister vil stikke meg under føttene og røtter spenne bein. Det virker rett og slett for dumt å skulle snike meg gjennom skogen og utsette meg for det. Og å bli oppdaget i skogkanten fordi jeg går på trynet over stein og røtter og slår meg fordi jeg ikke vil bli sett …, vel det blir jo bare enda dummere. Og når alt kommer til alt er jeg jo naturist og kunne ikke brydd meg mindre om å bli sett naken. Kanskje jeg bare skal bli her til morgenen og håpe at klærne og veska mi fremdeles ligger der når alle har gått hjem? Men hvis det ikke ligger der må jeg finne en måte å komme meg hele veien hjem i dagslyset i bare trusa. Og så må jeg finne en måte å få låst meg inn på uten nøklene som ligger i veska.

Jeg bestemmer meg. Jeg retter ryggen, lar armene henge løst langs sidene og tar de første skrittene mot enga og lyset fra bål og telys. Idet føttene treffer gresset og dansende skygger bra bål og tusen levende lys treffer kroppen min kjenner jeg at jeg eier dette øyeblikket. Jeg er stolt og trygg. Jeg er den sterkeste kraften til stede og jeg vet det. Min tilstedeværelse er total og verdig beveger jeg meg skritt for skritt mot bålet i midten av enga. Min bekjente, mannen som passer bålet, hilser og jeg setter meg ned på huk og prater med ham i noen minutter. Hans blikk er festet til mitt og jeg vet at det er selvfølgeligheten i måten jeg bærer meg selv på som gjør at han ser meg i stedet for kropp.

Jeg reiser meg og gjenopptar min med vilje langsomme vandring over enga, inn i skyggene på den andre siden, der kjole og sko venter på meg. Jeg har blikk på meg hele veien og det er greit. Når klærne er på og veska hektet på skrå over overkroppen føles verden fullstendig mundan, som om gløden fra bålet har blitt erstattet med lysstoffrør. Jeg trår inn på stien som fører hjem og alt blir svart.

Betydningen

Før jeg deler min egen forståelse av denne drømmen vil jeg invitere deg til å kjenne etter hva den vekket i deg. Følte du noe da du leste den? Fikk du et budskap? Hva forteller din indre visdom deg gjennom min drøm?

For meg har drømmen flere betydninger, både personlige og universelle. Eller, om ikke universelle, så er den i hvert fall en beskjed til de av oss kvinner som vil noe mer, ofte gjennom en business.

Trusa jeg har på meg i drømmen har faktisk symbolsk betydning for meg. Etter å kun ha brukt svarte eller grå hipstere i minst femten år, kjøpte jeg for noen uker siden nye og veldig søte truser. En lyserosa, en mintgrønn og en hvit med blå blomster på, akkurat som i drømmen.

Forståelsen av trusa i drømmen var at den symboliserer femininiteten og sensualiteten min. Jeg er både feminin og sensuell av natur, men ikke bare det og ikke alltid det. Det er dog de sidene av meg som har møtt mest motstand i vår ytre verden. Hvis jeg beveger meg akkurat så sensuelt som kroppen min oftest vil, skjer garantert minst én av to ting. Den første er at jeg får beskjeder av typen “hvem tror du at du er?”. Tror du at du er sexy, eller? Tror du at du er pen, eller? Tror du at jeg er hypp på deg, eller? Er du hypp på deg selv, eller? Og det kommer fra både menn og kvinner, her er ingen bedre enn noen andre. Den andre tingen er at femininitet og sensualitet blir objektifisert, og det blir tatt som en åpen invitasjon til å prøve seg eller ta for seg, på grovt vis.

Jeg hater det. Jeg hater det dypt og inderlig med en intensitet som kan smelte isbreer. Jeg hater at femininitet blir objektifisert og jeg hater at sensualitet blir sett på som et forsøk på å forføre. Jeg hater at andre mennesker er så fastlåst i sin egen usikkerhet og begrensede forståelse av femininitet at de ikke tåler å se andre stå støtt i sin. Jeg kan ikke fordra at andre syns de har rett til å respondere på min fremtoning, at de føler seg kallet til å prøve å jekke meg ned noen hakk, så de ikke trenger å se på seg selv og sin egen usikkerhet. Og at selv de som gjerne skulle tatt en bit av den deilige kaka jeg er, føler for å spytte på meg først så jeg ikke skal gå inn i det med for høyt hevet hode.

Føkk det. Og dette er så klart ikke begrenset til meg og min opplevelse. Dette gjelder på mange områder og jeg vet at veldig mange kjenner på det samme på sin måte. Tykkfobi, homofobi, fremmedfrykt, transfobi, trosfobi. Samme problem, annen vinkling.

Jeg har i min forakt og frykt for reaksjonene jeg har blitt møtt med, latt meg begrense. Minst femten år i svarte hipstere er bare en liten og symbolsk del av det. Jeg har prøvd å kontrollere kroppsspråket mitt og framtoningen min, sile det gjennom et filter av nøytralitet, eller til og med maskulinitet, så jeg ikke under noen omstendighet skal bli oppfattet som hypp på meg selv eller andre.

Jeg har fått noen tilbakemeldinger fra mine kjære venninner som har fulgt meg gjennom spiraler av helbredelse og frigjøring, at jeg aldri har klart å gjemme verken femininiteten min eller sensualiteten min. Det gjør meg rebelsk glad å høre, og ganske så irritert samtidig. Rebelsk glad for at selv ikke jeg kan viske ut den jeg egentlig er. Irritert fordi jeg ikke har klart å lure alle selv om gudene skal vite at jeg har prøvd. Vel, flere ting kan være sant på en gang.

I drømmen fikk jeg se at jeg ikke skal prøve å skjule hvem jeg er, selv om det føles sårbart å vise det fram. La jeg være meg, og gå med stolthet og tilstedeværelse gjennom livet og det jeg til enhver tid deler med verden. Fordi at selv om det føles sårbart og det har gitt meg motstand, så er det også der styrken min er. Å frata meg selv å være den jeg er gjør meg svak. Å tillate meg selv å være den jeg er fullt ut gjør meg uendelig sterk. Det gir meg tilgang på det stedet i mitt indre som det er umulig å jekke ned med ord ytret i usikkerhet.

Det samme gjelder selvfølgelig for deg også. Det er ikke det at du mangler noe for å være verdig. Ingen gjør det. Men vi holder oss selv nede, og svake, ved å prøve å kneble det som er vår natur. Hva er det for deg?

Den andre symbolske tingen i denne drømmen, og det som jeg umiddelbart tenkte at ikke bare var en beskjed til meg, men til mange kvinner, er det med å ville holde seg i skyggene. Vi må tåle å gå ut i lyset og bli sett. Vi sitter i skyggene og brenner inne med det vi lengter etter å dele med verden. Eller det verden trenger at nettopp du deler på din måte.

Hva håper vi på? At vi kan levere budskapet uten å bli sett? At én og en etter tur skal komme inn i mørket til oss så vi kan dele budskapet uten for mye oppmerksomhet og potensiell motstand? At vi kan holde oss i en isolert boble, trygge og komfortable, samtidig som vi bringer den endringen vi vet at verden trenger?

I drømmen vurderte jeg tre muligheter. Den første var å gå gjennom enga samtidig som jeg dekket meg til som best jeg kunne og uten å møte noens blikk. Jeg opplever at veldig mange småbedriftseiere som meg selv møter opp denne måten. De gjør jobben, poster på sosiale medier, sender nyhetsbrev og prøver å selge ting, samtidig som de prøver å ikke bli sett. De gjemmer seg i inne i seg selv, er ikke til stede. Der, men ikke der. Der, men utilnærmelige. Der, men kun i det ytre.

Den andre muligheten jeg vurderte var å bli i skjulet til morgenen. Her er deg som velger å kun drømme, men ikke leve ut drømmen. Drømmer kommer, visner og dør. Mulighetene forsvinner. Noen andre snapper de gode ideene opp av universet og du kan ikke lenger følge akkurat den drømmen for nå er den tatt. På stedet hvil i et hav av drømmer som ikke blir levd.

Den tredje muligheten jeg vurderte var å prøve å snike meg rundt enga for å komme til målet. Her er deg som går for drømmen, men tar lange og kronglete omveier i håp om å ikke bli sett i det hele tatt før du kan vise deg fram som en suksess. Når du allerede har fått suksess, eller som i drømmen – har fått klærne på – da er det trygt å vise seg fram, ikke sant? Å gå rundt tar mye lenger tid. Det er vondere fordi det tar lenger tid, men det er også her det er størst fare for å slå tærne og snuble så du blir liggende til daggry.

Du må tåle å bli sett – i den metaforiske trusa – samtidig som du eier øyeblikket. Du trenger bare å eie ett øyeblikk om gangen. Ikke ta på deg å skulle eie all framtid. Det er ikke nødvendig. Ett øyeblikk om gangen. Totalt ekte, sårbar og til stede. I denne tilstanden er ikke målet viktig. I denne tilstanden ser du at hvert enkelt skritt på veien er meningsfullt i seg selv. Og du ser at du er sterkere og stoltere enn du kunne forestilt deg.

I denne tilstanden vet du at det kan bli tøft. Du vet at det kan komme motstand. Du vet at du vil bli sett. Og så går du veien med hevet hode og tilstedeværelse likevel.

I denne tilstanden er du i din Stjernekraft.